Å passe inn, eller føle tilhørighet?

For å føle tilhørighet er du nødt til å tørre å være deg selv og la andre se deg, virkelig se deg - for den du er!

Frigga og meg en formiddag sommeren 2022. Vi var bare oss selv, pustet og var tilstede sammen

For min del ble stallen mitt tilfluktsted opp gjennom ungdomstiden, fordi jeg følte ikke at jeg passet inn noe annet sted. Og når jeg var steder jeg ikke følte at jeg passet inn, mistet jeg mye av meg selv og min personlighet - rett og slett min identitet. Jeg vurderte konstant menneskene rundt meg, analyserte hva de sa og hvordan de oppførte seg, sånn at jeg også kunne si, mene og gjøre det jeg anså som "de riktige tingene" for ikke å skille meg ut, men for å prøve og passe inn.

Men det trengte jeg ikke å gjøre i stallen. Ikke sammen med hestene. Her kunne jeg være meg selv uten å føle at jeg måtte endre meg, dempe noen sider ved meg selv eller fremheve andre. Jeg kunne bare være Elisabeth, med alt som hørte til - og det var greit! Det var først når jeg var 100% i mitt sanne jeg, at jeg virkelig blomstret sammen med hestene.

Dette har lært meg til å gjenkjenne situasjoner hvor jeg plutselig tar meg selv i å endre på ting jeg sier, mener eller måten jeg oppfører meg på. Dermed vet jeg at dette ikke er noen god situasjon for meg å være i, og noe må endres. Enten må jeg tørre å stå opp for meg selv, å si "du, faktisk så mener jeg at...", eller å ha tro på at jeg er god nok som den jeg er og stå frem og vise det. Dersom de jeg er sammen med reagerer negativt på dette, mister jeg ikke natte søvnen over å fjerne meg selv fra situasjonen. Fordi jeg vil føle tilhørighet med de jeg er sammen med - og ikke måtte "passe inn".