Setter vi nok pris på de vi har rundt oss - mens vi har dem?

Dette blir et veldig personlig innlegg, og ganske annerledes enn hva jeg har skrevet om i tidligere blogginnlegg. Men jeg har virkelig fått kjenne på et savn etter at vi mistet Evert (Nordlandshesten vår) nå i mars. Hvor stort tomrom han etterlot seg, og hvordan planene jeg hadde for oss fremover falt i grus.

Evert <3

Min samboer og jeg har nemlig klart å bli gravid etter å ha forsøkt i mange år. Det å glede seg over nytt liv, mens man sørger over tapet av ett annet, oppleves som et aldri så lite paradoks.

Dan og jeg møtte hverandre i "voksen alder", vi var begge 32 og ingen av oss hadde barn fra før. Vi snakket tidlig om muligheten for å få barn, men begge var enige om at det var fint å bare være kjærester en tid, før man begynte med baby- og barnesirkuset.

Evert, som fikk være hos oss i 8 år, var en av de viktige rollene i min utvikling og som motiverte meg til endringen jeg har gjennomgått de siste årene. Han kom til oss i en ganske omfattende tilstand av shutdown, noe jeg ikke forstod før flere år etter at han kom hit.

Jeg stusset mange ganger over at jeg ikke helt klarte å oppnå den samme emosjonelle koblingen til Evert som jeg opplevde med alle mine andre hester.

Men etter hvert som jeg lærte mer om hestens tegn og signaler, forstod hvordan nervesystemet vårt fungerer, og hvordan ulike hester kan ha ulike signaler for å gi uttrykk for et "nei", begynte jeg å høre Evert sin milde og forsiktige stemme i ulike situasjoner.

Fra å ikke føle noen betydelig kobling mellom oss, gikk jeg til å bli helt bergtatt og utrolig takknemlig overfor Evert. Han var en mild, omsorgsfull og forsiktig type som kunne stå og henge sammen med deg i lange tider - og tydelig sette pris på nærværet.

Evert og Tyson i et rolig samvær

Evert lærte meg til å legge merke til de små, subtile tegnene på at det var noe i situasjonen som gjorde han ukomfortabel eller usikker. Ved å klare og åpne øynene mine til disse små endringene, klarte jeg etter hvert å tilrettelegge slik at han ble hørt og forstått i de ulike situasjonene.

Han hadde alltid likt små barn mye bedre enn han likte ungdom og voksne, og det regnet vi med var fordi barn er mindre kravstore, mer tilstede og ærlig i sin opplevelse av situasjonen, i tillegg til at krav om prestasjoner ikke er tilstede. Det var altså ikke så ofte at han trengte å gi uttrykk for et "nei" sammen med de små barna.

Men å gå fra denne oppfattelsen om at han likte barn bedre, til realiseringen om hvorfor det hadde seg slik - at han ikke hadde blitt hverken hørt eller forstått når han hadde forsøkt med sin milde stemme å si "nei", ble den store Game changer realiseringen som fikk meg til å ville lære enda mer.

Han var en sånn type som stod støtt som fjell når de mest krevende deltakerne på "Inn på tunet"- tilbudet fikk anfall oppå ryggen hans, eller plutselig kom med voldsomme og høye utrop. Han kunne komme bort til dem ute på beitet og bare henge, la dem se på han mens han spiste, eller bare stå helt rolig inne i boksen og la de fikle i pelsen hans.

Men så en dag i våres begynte Evert å vise tegn på kolikk. Han hadde hatt kraftige og hyppige tilfeller av kolikk de første årene her på gården, men de siste par årene hadde vi klart å unngå det.

Det viste seg nå at den typen kolikk han hadde, og hvordan tarmene i den gamle kroppen hans hadde fått ytterligere slitasje, så ville han være mer utsatt for kolikk videre fremover - og vårt verste mareritt var jo hvis han fikk et tilfelle om natten og vi ikke oppdaget det før det var for sent.

Dermed falt valget på å la han få slippe smertene, og la den gamle kroppen hans få hvile uten flere tilfeller av kolikk.

Dagen etter at sjelen hans hadde fått galoppere over regnbuen fikk Dan og jeg beskjeden vi hadde gått lege å ventet på - vi skulle bli foreldre.

Dette var en uvirkelig situasjon å være i. Et paradoks som jeg aldri har opplevd før. På den ene siden var jeg hjerteknust over å ha mistet Evert, men på den andre siden var jeg overlykkelig over å skulle bli mamma.

Alle de fine stundene jeg hadde sett for meg at Evert skulle få bli en del av, var brått revet bort. Alle de som hadde fått oppleve Evert sitt vennlige vesen var lei seg, og flokken ute på beitet virket plutselig så liten.

Det jeg sitter igjen med, et halvt år etter at Evert gikk bort, er alle de gode stundene vi hadde sammen og alle de tingene han ga uttrykk for når han skjønte at det var takhøyde for hans meninger også. Alle de små og store tingene som gjorde Evert til Evert - det er ingen andre som er, eller vil bli akkurat slik som han <3

Jeg satt på en liten krakk i stallgangen mens Evert var løs - han kom bort, stilte seg med hodet sitt over meg, og der sovnet han

Jeg kan jo bare snakke for meg selv, men jeg tror nok ikke jeg er alene om dette - ikke lag så voldsomt store forventinger og planer om hvordan fremtiden skal bli, men vær takknemlig over det du har akkurat her og nå, og nyt stundene dere har sammen! <3

Beste hilsen

Elisabeth

PS: Jeg har skrevet og publisert to bøker i serien: Ikke lobotomer hesten. I disse bøkene vil du blant annet kunne bli enda bedre kjent med Evert, få kunnskap om hva shutdown er, hestens tegn og signaler, og lese historier om vår reise og utvikling sammen :)