Synets innvirkning på hestens atferd
- harmoniskhest
- 2. juni 2024
- 5 min lesing
Hesten er et dyr som har utviklet seg og overlevd i tusenvis av år. Den er utrolig kompleks, har finjustert sansene for å overleve ute i det ville, og hvor blant annet synet er en viktig del av dens overlevelse. Tross for dette kan hester likevel utvikle grå stær, være nær- og langsynt og få skader på hornhinnen som kan forårsake abnormal atferd.
Dette innlegget er skrevet på bakgrunn av kapittelet "Equine Vision" fra fagboken "Equine Ophthalmology", skrevet av Christopher J. Murphy, DVM, PhD og DACVO, og Dr. Paul E. Miller. Begge er veterinær spesialister og forskere på øye- og øyesykdommer.
FUNFACKT: hvert synsinntrykk samhandler med mer enn 100 millioner fotoreseptorer i hvert øye hvert sekund.
Fordi hjernen konstant oversvømmes av informasjon fra synsreseptorene har den utviklet seg til å ikke inkludere alle synsinntrykkene i hva som oppfattes som relevant eller kritisk å reagere umiddelbart på, men deles inn i kategorier som sendes til ulike deler av hjernen for prosessering. Videre kobles resten av sansene inn, i tillegg til at hesten også støtter seg mye på tidligere erfaringer. Hvis en stimuli oppleves som lik til noe den har erfart tidligere, baserer den seg på om handlingen førte til suksess eller fiasko av responsen på den gitte stimulien. Dermed er det å «se» ikke bare avhengig av øyets helse eller evne til å oppfatte, men det er også avhengig av kognitive prosesser i hjernen til å avgjøre om informasjonen skal utløse en handling eller ikke, og også hvilken handling som velges.
FUNN FACT: hesten er blant de landbunnende virveldyrene, en av de artene som har størst øynene, dette tillater mer lys i å komme inn via hornhinnen og pupillen. Opptak av lys inn til øyet forbedres ytterligere ved horisontal forlengelse av hornhinnen og pupillen, og ved at pupillen til hesten har evne til å utvide seg til et område 6 ganger større enn pupillen hos mennesker.
En atferdsstudie ble nylig gjennomført hvor hester skulle skille mellom sirkler og trekanter i et rom med svært svake lysforhold for å oppnå matbelønninger, i tillegg til å navigere rundt i rommet og unngå hindringer som var satt opp. Resultatene viste at selv når et menneske hadde vendt seg til mørket, klarte ikke personen å navigere rundt, mens hestene klarte dette i tillegg til å skille mellom figurene og oppnådde matbelønningene som ble utdelt.
FUNFACKT: hesten har "markiser" inne i øynene, disse kalles Corpora nigra og er normale strukturer som strekker seg ut fra pupillen. Deres funksjon er å redusere sterkt lys inn til netthinnen, på samme måte som vi mennesker setter opp markiser over vinduer for å skjerme mot solen. Hesten har to stykker per øye, den største strekker seg ut i overkant av pupillen, mens den andre strekker seg ut i underkant av pupillen for delvis å skjerme for refleksjoner fra bakken, som for eksempel fra vannspeil.
Når det kommer til fotoreseptorceller, som er viktige celler i netthinnen, skiller vi på kjegleceller og stavceller. Forskjellen mellom disse celletypene er at kjeglecellene lar oss oppfatte farger og klarhet, mens stavcellene hjelper oss med å se under dårlige lysforhold. Dette vil si at når hesten plasseres i et mørke trigges stavcellene, og øyet blir mer følsomt for lys. Men for å gjenopprette fotopigmentet bruker hesten 20 til 30 minutter før stavcellene er fullt aktivert, og ser dermed dårlig i lang tid etter å for eksempel ha gått fra sterkt sollys inn i en mørk stall eller inn på en henger. Det er også derfor hestene bør ha det helt mørkt når de står på utegang, for da har de bedre syn hele tiden, og slipper prosessen hvor pupillen må utvide seg eller trekke seg sammen. Mens det tar om lag 5 minutter for kjeglecellene å optimalisere sin funksjon for farger og klarhet. Dermed kan man ofte oppleve at hesten trenger flere minutter på å stå og se når de oppdager noe ute i periferien før de er klare til å gå videre.
På grunn av anatomiske forhold antas hesten å ha en total monokulær visuelt felt i den horisontale meridianen (mengde synsfelt som dekkes av et enkelt øye når hesten fokuserer på et punkt) til å dekke 195 grader fra front til nesten helt bak hesten, og 178 grader i den vertikale meridianen. Den kan fokusere med begge øynene 55 til 80 grader foran hodet (forskere er uenige om hvor stor denne sonen egentlig er, og om det er forskjell mellom ulike raser), og med hvert øye på hver side opp til 195 grader utgjør dette at de ser omlag 350 grader rundt seg når de står stille med hodet. Dette betyr at hesten har to blindfelt hvor den ikke ser noe når den står stille med hodet. Den ene er rett foran og under mulen, og strekker seg ca 1 frem. Den andre er rett bak nakken, i samme bredden som skallen, som strekker seg over ryggen og ca 2 til 3 meter bak rumpen. Det vil si at når vi sitter oppå ryggen til hesten, må den snu på hodet sitt for å se oss. Tenk deg da alle hestene som får et ukjent menneske oppå ryggen sin, og vi forventer at den skal oppføre seg med dette nye mennesket sånn som den gjør med oss som den kjenner. Vi krever mye av hestene våre, uten at vi ofte er klar over det.
Siden hesten har et såpas stort synsfelt som den har, vil det også si at den har et stort område som kalles for «det perifere synsfeltet», som ikke er i fokus. Det å oppdage bevegelse er viktig for hestens overlevelse, og siden bevegelsen ofte registreres i det perifere synsfeltet som har en lav synsskarphet, reagerer ofte hester på helt uskyldige og ufarlige ting fordi de ikke klarer å fokusere og dermed avgjøre hva som forårsaket bevegelsen. Objekter i bevegelse oppdages lettere enn objekter som er stasjonære (står stille), og hester som er stasjonære oppdager objekter i bevegelse lettere enn om den selv også er i bevegelse. Hesten har riktig nok utviklet kompensasjons mekanismer for å oppdage objekter i bevegelse selv om de selv også er i bevegelse, men det er ofte derfor hesten stopper opp for å identifisere objektet som beveger seg.
Hesten kan registrere og ha en dybdeoppfattelse med bare ett øye (det monokulære synsfeltet), men terskelen for å registrere dybdevurdering er fem ganger bedre når den kan bruke begge øynene (det binokulære synsfeltet). Mange har sikkert opplevd at hesten hever hodet og strekker nesen litt oppover når den har oppdaget noe den fokuserer på, og dette er antatt å være fordi den har en bedre dybdeoppfattelse i den binokulære overlappingen som er nærmere neseroten. Forskning viser at dersom et føll har problemer med et øye og må behandles for dette i en alder av 1 til 1,5 måned etter fødsel vil dette kunne hemme dens utvikling av dybdesynet, og vil være preget av dette resten av livet.
Det er vanskelig å utvikle gode tester og utstyr for å bekrefte om hesten er nær- eller langsynt, men det antas likevel at hester kan ha disse øyensykdommene. Det er også sjeldent at hester har skjeve hornhinner, men det kan oppstå som resultat etter en skade på øyet, hvor sår- eller arrdannelse på hornhinnen vil kunne forårsake at objekter i ulike deler av synsfeltet oppfattes forvrengt eller som ukjennbare former. Det er likevel anerkjent hester med avvikende synsoppførsel som følge av at lyset har feil brytning på netthinnen. Dette vil si at når lyset trenger gjennom øyet skifter det retning i grenseovergangen mellom to stoffer med optisk tetthet. Slike hester kan vise noe klønete eller uforutsigbar oppførsel, en plutselig atferdsendring som å vegre på hinder eller reagere på ellers kjente ting i omgivelsene, men viser ofte normale funn på en veterinærundersøkelse utført av en øyespesialist.
Hester kan også lide av iriscyster, vitreale flytere (uklarhet i glasslegemet, gelemassen som den bakre delen av øyet er fylt med), linselukasjoner (linsene i øynene løsner og glir ut av sin normale stilling), og medfødt nattblindhet som er en arvelig sykdom hos blant annet Appaloosa. Men dette skal jeg ikke gå videre inn på her, men det kan være greit å være klar over det, dersom hesten begynner å oppføre seg rart.
Kilder:
Comments