Hestens hjerne vs. menneskets: hva er det viktig at vi vet?

Hestens hjerne er ikke konstruert for avansert abstrakt tenkning. Den har riktig nok to hjernehalvdeler med ulike spesialiseringer som kommuniserer med hverandre, til tross for hva folk pleide å tro tidligere.

Men den prosesserer informasjonen annerledes, opplever omgivelsene annerledes, oppnår læring og har en helt annen mental tilstedeværelse enn oss mennesker. Hesten lever i den situasjonen som den befinner seg i akkurat nå (med mindre den lever under kronisk stress eller lider av PTSD). Og de fleste reaksjoner og atferder er basert på reflekser og tidligere erfaring fra liknende situasjoner. Den kan riktig nok trekke slutninger om å endre atferd hvis forholdene endrer seg, men hjernen til hesten er ikke utviklet slik som menneskets. Som gjenkjenner, generaliserer, planlegger, legger strategier og organiserer.

Det er viktig å ikke tilegne hester tanker, tankeprosesser, resonnementer og meninger som vi mennesker har, vi skal ikke antropomorfisere hestene. Men å si at de ikke har følelser, er heller ikke riktig.

Vi er begge pattedyr, har tilnærmet like nervesystemer, begge har behov for sosial tilhørighet og trygghet, og med det grunnlaget har vi mye til felles. Men man må forstå at hesten er utviklet på en annen måte enn mennesket, og oppfatter miljøet rundt annerledes gjennom sansene sine. Hesten innhenter utrolig mye informasjon gjennom lukt, mens vi mennesker innhenter mest informasjon gjennom synet. Et godt eksempel på det kan være: «Du har jo sett søppeldunker / jakker / trestammer / plastikkposer hundre ganger før – finn ut av det! Vi skal gå forbi NÅ». Fordi hvis det aldri har stått en søppeldunk, eller ligget en trestamme på det nøyaktig samme stedet tidligere, vil dette nye objektet i omgivelsene bli oppfattet som en potensiell trussel eller fare for hesten - før den eventuelt får undersøkt og luktet på det.

Men det er ikke bare sansene, og hvilken sans som er viktigst som er forskjellige. Fordi hesten først og fremst er flokk- og fluktdyr, som er avhengig av sosial struktur, delt ansvar for trygghet, og interaksjoner innad i flokken, er de finjustert til å oppfatte og bli «smittet» av følelser, noe vi mennesker sjelden oppfatter med mindre vi kan se at noen er redd, eller lei seg.

Janet Jones har gjennom et langt liv med hester utviklet en filosofi, livsstil sammen med hestene og en treningsmetode kalt «Brain-based horsemanship» som begynte å ta form allerede i hennes barndomsår. Hun har en PhD i nevrologisk forskning, som enkelt forklart går ut på å studere hvordan hjernen fungerer. Denne kunnskapen inkluderer hun inn i treningen av hester og ryttere, og hun har skrevet boken: «Horse brain, Human brain».

Denne boken tar for seg hvordan hjernen til en hest og et menneske er ulike, nettopp fordi hesten har en byttedyrhjerne mens mennesket har en rovdyrhjerne. I boken kommer hun også med forklaringer på mange av atferdene og oppførslene til hester som ofte oppfattes som «dumme» av mennesker. Disse skylles blant annet misforståelser om hestens hjerne, og hvordan den lærer. At den opplever omgivelsene annerledes gjennom sansene, hvordan hukommelsen er forskjellig, og andre fakta som forklarer hvordan hesten er ulik fra mennesket. Hun presiserer at dette hverken gjør de dumme eller mindre verdt enn oss mennesker. Boken fokuserer på hvordan man kan, og bør, jobbe med hestens hjerne i trening og under samhandling, i stedet for mot.

Mange gjør dessverre dette, uten å vite det.

Janet beskriver at den aller viktigste forskjellen, i vår forståelse og samhandling med hesten, er at vår menneskehjerne er veldig flik til å gjenkjenne og generalisere ting vi har sett før, og dermed finner vi fort ro i situasjonen selv om et objekt er plassert på en måte vi aldri har opplevd før.

Mens når hestens hjerne oppdager et objekt vi vet at den har sett før, men i en ny fasong, fra en ny vinkel, høyde eller på et nytt sted i omgivelsene, kan den få en kraftig og negativ reaksjon. Det er fordi den opplever det som et totalt ukjent og nytt objekt, som den anser som farlig til det motsatte er bevist. 

Som for eksempel når det er satt ut en søppeldunk langsmed veien, som ikke har stått der før, og hesten får en voldsom reaksjon når dere nærmer dere – mens den på vei ut fra stallen til paddocken, eller utegangen, går forbi en identisk søppeldunk hver eneste dag.

Eller hvis du har på deg en jakke mens du er ute og møkker en vårdag, og så blir du varm slik at du henger den fra deg et sted inne på utegangen eller i paddocken. Når hesten oppdager jakken som henger på dette nye stedet, får den en utblåsning av nervøsitet og usikkerhet, selv om den var bortom og hilste på deg, rolig og balansert, for et par minutter siden (mens du fortsatt hadde den på deg).

Det er altså ikke det at hesten er dum, teit, eller heit, og bruker det som en unnskyldning for å blåse seg opp og utagere. Den har rett og slett, i sitt eget hode, oppdaget noe nytt som den anser som en potensiell trussel, eller fare.

Vi kan, og i mange situasjoner bør, inkludere situasjoner med jakker, søppelkasser, paraplyer, dekken, svamper, børster, og alt mulig annet vi har liggende rundt i stallen, inn i treningen med hesten.

Fordi den reagerer når den ser alle disse objektene på nye steder som den ikke er vant til, kan vi benytte oss av dette for å jobbe med å hjelpe hesten nedregulere nervesystemet, og å trigge dens nysgjerrighet. 

Dette oppnår vi ved å legge ut ulike ting på nye steder i omgivelsene, la hesten oppsøke det fra nye vinkler, at det ligger på eller henger i nye høyder, eller at du kaster det ned på bakken foran eller ved siden av hesten. Men det viktigste i slike treningssituasjoner er å bruke god tid, støtte og veilede hesten på en god måte slik at den føler seg trygg og ivaretatt i situasjonen.

Hvis hesten ønsker å oppsøke det for å lukte, eller skrape på det med benet, så la den gjøre det. Derfor er det viktig å ikke bruke objekter som kan bli ødelagt, eller som hesten kan skade seg på, hvis den blir litt ivrig med benet. En hest som blir stimulert mange, mange ganger på dette vil kunne lære seg å generalisere de tingene den får undersøke. Og disse hestene vil også lettere kunne stole på deg i situasjoner senere, når det oppstår «nye» situasjoner og objekter ute på tur, eller i andre arenaer og miljøer.

Håper du likte innlegget, og husk hesten er ikke dum, teit, hevngjerrig eller utspekulert! Da er det i alle tilfeller vi som har misforstått eller ikke fått med oss noe under veis.

Hilsen Elisabeth :)

Ps: Hvis du likte innlegget, synes det var interessant og vil lære mer om dette temaet, så er jeg rett rundt hjørnet fra å lansere bokserien: "Ikke lobotomer hesten". I disse bøkene tar jeg for meg mange av temaene jeg skriver om i innleggene mine, men går dypere inn i materie, og i mer detalj.

For mer informasjon om disse to bøkene, og hva de inneholder så sjekk ut fanen "butikk" her på hjemmesiden min. Planen er å lansere bøkene i slutten av februar 2025 :)