Smerte, skade og sykdom hos hest

Jeg har dessverre opplevd mye smerte, skade og sykdom hos hest gjennom mitt voksne hesteliv. Jeg har hatt hest med kroniske smerter fra draktbruskforbeining (Flora), hest med gjentatt kolikk (Evert), hest som fikk hov dreining på grunn av udiagnostisert diabetes (Evert), hest som har kuttet seg opp inn til muskelen på beinet (Maia), hest som fikk en tannsykdom som gjorde at tannrøttene på framtennene smuldret opp (Trollmann) og hest som kollapset og ikke klarte å komme seg på beina igjen etter å ha fått silosjuka (Lusi).

Ingen av dem hverken skrek, jamret seg eller gråt fra smertene. Så hvordan kan man vite når hesten har vondt når de ikke gir uttrykk for det verbalt eller med lyd? Jo, de endrer atferd, pust, puls, strammer kjeve- og mule muskler, endrer ansiktsmimikk som for eksempel blunking, eller så endrer de fysikken i form av for eksempel å bli halt. Men man må være oppmerksom for å få med seg disse små endringene i ansiktsuttrykket hos hesten.

Dagen Flora kom til gården

Flora, min flotte, snille, gode Ardenner hoppe, ble ikke mer enn 8 år før draktbruskforbeiningen ble så ekstrem at hun til slutt ikke klarte å stå på beina og måtte nød avlives.

Hun hadde hatt det fra hun var føll, men dette ble ikke opplyst om til meg da jeg kjøpte henne i september 2018.

De som solgte henne til meg sa bare at hun hadde fått et sømstikk fra skoingen hun hadde fått et par dager før jeg kom for å hente henne. Dette betyr at hun hadde vært dopet på smertestillende da jeg var og prøvde henne et par uker i forveien, for da viste hun ikke noen tegn til halthet i noen av gangartene (jeg filmet da jeg var og red henne før jeg kjøpte, og jeg har studert filmen i etterkant uten å kunne se noen form for halthet).

Ute på beitet når hun kom til til gården, viste hun til å begynne med ikke de største utslagene, men etter hvert begynte hun å oppføre seg rart da jeg red henne ute på tur.

Da vi red i nedoverbakker begynte hun å trippe sidelengs, men hun virket ikke redd eller stresset over noe, så jeg skjønte ikke helt hva hun holdt på med. Da vi kom ned på flatmark igjen var hun tilbake til å være den rolige og balanserte hesten jeg hadde begynt å kjenne.

Men siden dette vedvarte tok jeg henne til slutt med til en veterinærklinikk for å røntge beina hennes, og da kom det frem at hun hadde alvorlige draktbruskforbeininger på alle beina. Veterinæren sa at siden det hadde utviklet seg til å bli såpas ekstremt, og på en så ung hest i tillegg, hadde hun etter all sannsynlighet utviklet draktbruksforbeining allerede ved fødsel. Dette hadde fortsatt å utvikle seg, og etter hvert som hun vokste og ble eldre ble den også mer ekstrem. Ardenner er en stor og tung rase som bærer en kroppsvekt på rundt 700 - 800 kg, så det er ikke vanskelig å tenke seg at det var veldig smertefullt for henne å legge den tunge vekten på bein som var utsatt for denne djevelske sykdommen.

På øverste bilde vises en "normal" hov, mens på det nederste bildet ser dere bilde av Flora sin venstre fremhov 13 februar 2019....

Jeg forsøkte å sette henne på smertestillende (som hun eventuelt hadde måttet gått på resten av livet), men det tok ikke all smerten, hun var fortsatt preget og hadde vondt.

Det endte med at hun måtte nød avlives da smertene en dag gjorde at hun ikke orket å stå på beina lenger, hun lå bare og stønnet inne i boksen.

Dette var mitt første møte med å la sjelen til min egen hest få galoppere over regnbuen, og jeg vil alltid huske lyden da den tunge kroppen hennes traff bakken, 12 mars 2019, etter at sjelen hadde reist.

Det er i skrivende stund fem og et halvt år siden, og jeg får fortsatt klump i halsen og et sløret blikk av tårene ved å tenke på det.

Hun var en "gentle giant"! Elsket kos og oppmerksomhet, og var så mild og forsiktig med alle i sin kos og hengivenhet<3

Jeg hadde på den tiden ikke utviklet øynene og oppfattelsen min til å lese eller forstå alle tegnene som hester viser når de har smerter.

Hadde jeg på den tiden hatt denne kunnskapen som jeg har i dag, håper jeg at jeg hadde forstått alvoret hennes og latt henne få slippe på et tidligere tidspunkt. For det er vårt ansvar som eiere og si når nok er nok, og unngå unødvendig pinelse hos hestene våre.

(Advarsel: Litt lenger ned i teksten har jeg lagt ved bilde av såret til Maia før det ble sydd)

En mørk og kald januar morgen i 2024 gikk jeg ut for å fôre hestene. Jeg hadde på meg hodelykt, så synet mitt var litt snevert, men jeg tittet rundt på alle hestene (på avstand) mens jeg gikk rundt og hev ut høyet i hauger, rundt omkring på beitet. Alle stod og gikk som normalt.

Plutselig fikk jeg øye på noe mørkt på innsiden av det lyse frembeinet til Maia. Den første, og helt irrasjonelle tanken min, var «hvordan har du klart å få diare på innsiden av frembeinet ditt..?!». Det tok meg ikke mange sekundene å avfeie den tanken, for det er jo ikke særlig sannsynlig at hun hadde klart å få til det.

Etter hvert som jeg nærmet meg henne så jeg at det var rødt, fryst blod som hang der.

Etter en rask undersøkelse bestemte jeg meg for å ringe veterinæren, for når det hadde kommet såpas mye blod, måtte det være et betydelig sår under alt det fryste blodet.

Mens jeg ringte veterinæren gikk jeg opp for å hente grimen hennes, og når jeg kom ned igjen hadde hun gått fra maten og stilt seg opp inne hallen. Der stod hun og skrapte med beinet i flisen mens hun så på meg. Denne atferden og det blikket hun ga meg har jeg aldri sett hos henne hverken før eller etterpå, og i mitt hode sa hun til meg «jeg må inn i stallen, dette såret må du hjelpe meg med å få fikset!». Hun var klar og tydelig i blikket, i atferden og energien hun sendte mot meg - det var klar beskjed: Hjelp meg!

Da vi kom inn i stallen og blodet hadde begynt å tine og falle av, så jeg såret; det var ca 20 cm langt, og så dypt at vi så muskelen. Veterinæren kom og vasket, barberte og sydde det. Men det som var så rart, bortsett fra når hun gikk inn i hallen og skrapte med beinet, var at hun ga ingen andre tegn eller signaler på at hun hadde vondt!

Såret etter vask og barbering

Jeg har kamera i hallen, så jeg gikk inn og så på filmen fra den natten, og all video av henne var uten noe sår, så det må ha skjedd i løpet av den siste halvtimen før jeg kom med maten.

Senere på dagen gikk jeg en runde ute på beitet for å se om jeg fant blodspor som kunne gi meg en indikasjon på hvor hun hadde skadet seg, men jeg fant ikke en eneste bloddråpe i snøen noe sted. Og siden det ikke var noe flis i såret, eller i blodet, kan det ikke ha kommet fra en brodd når hun reiste seg opp fra å ha ligget inne i hallen heller.

Mysteriet om årsaken til såret fikk jeg aldri løst, men med nøye sårpleie hver dag og bokshvile i over to uker, med videre bandasjering for støtte og beskyttelse mens hun fikk være ute de neste par dagene før stingene ble tatt grodde såret fort og fint. Per i dag er det ikke noe synlig merke (med mindre hun barberes der arret er).

En veldig glad frøken, første gang ute på over to uker! Og ja, i dette øyeblikksbildet ser man det hvite i øyet hennes, men hun var i full sprint ute på beitet og så på elevene som stod langsmed gjerdet ;)

«Painface» er et uttrykk som mange har hørt om, men kanskje ikke helt vet hvordan ser ut hos hest. Det hender jeg ser bilder av hester på sosiale medier av hester med store øyne, og tekst som sier noe om hvor søt hesten er – men i realiteten ser den gjennom mine øyne enten redd ut, eller at den har smerter.

Det å legge merke til rynker rundt øynene, om man ser det hvite i øynene, om øynene er store, om den blunker og i så fall hvor hyppig den blunker, hestens hodeposisjon, neseborene, om hesten puster fort og grunt kan være indikasjoner på smerte.

I studiet til van Loon og Macri (2021) utarbeidet de to skjemaer for å vurdere om hesten led av kroniske smerter. De laget er skjema for ansiktsmimikk (Tabell 3 i artikkelen: EQUUS – FAP) og et skjema for atferds utøvelse- eller mangelen av dette (Tabell 2 i artikkelen: HCP CPS). De fant at det var signifikant større skår hos hestene som led av kroniske smerter i studiet enn hos kontrollgruppen av friske hester.

Mens Gleerup et.al. (2015) gjennomførte et studie for å undersøke "painface" ved milde til moderate akutte smerter. De fant en signifikant økning i endret ansiktsuttrykk hos hestene som hadde fått påført smerte, mens kontrollgruppen ikke hadde endrede ansiktsuttrykk. De tok stillbildene fra videoen som hadde tatt opp alle forsøkene, og så samlet de disse i et etogram for å gi forklarende illustrasjoner. Kort oppsummert viste hestene som fikk påført smerte asymmetriske ører, utspilte nesebor, et vinklet utseende av øynene hvor den har trukket opp det øvre øyelokket slik at det danner en asymmetrisk oppned V, et anspent blikk, anspenninger i lepper og kjeve.

Så min lærdom er: studer ansiktet og uttrykkene til hesten din slik at du oppdager de små tegnene som endres når noe er galt. Ta også temperaturen på hesten din litt innimellom slik at du finner din hest sin normale kroppstemperatur, på denne måte vil du kunne oppdage det dersom den enten er litt nedkjølt eller har en påbegynnende feber.