Opplever hesten "tillit"? Eller er dette et menneskeskapt fenomen?

Vi mennesker har et veldig rikt språk og kan beskrive positive og negative handlinger, atferder, og sinnsstemninger ut i fra vår egen oppfattelse og opplevelse av situasjonen. Men har egentlig disse ordene noen betydning eller verdi for hesten?

Ord som "tillit", "respekt", "samarbeid", "hensyn", "lærevillig", "hensynsfull", "snill", "rolig" og "konkurranseinstinkt" er ord jeg ofte hører folk bruke om hestene sine (inkludert meg selv). Men i en tråd inne på Facebook siden til Trine Bøhnsdalen ble ordet "tillit" diskutert. Noe som fikk meg til å undres litt over dette aspektet; våre menneskeliggjorde oppfatninger og tanker om hesten, og hestens opplevelse av disse ordene.

I min forskning og innhentning av fakta til bokprosjektet mitt har jeg kommet over Warwick Schiller sin podkast, hvor han ofte snakker om å: bli sett, hørt, følt og forstått. Når hesten i tillegg opplever at du er 100% tilstede (som de færreste av oss er når vi er sammen med hestene våre), så vil de kunne slappe av og føle seg trygg på at du kan ta lederrollen og gjennomføre denne på en trygg måte. Men for å være 100% tilstede i situasjonen, må du være klar over alt som skjer inni deg, i miljøet rundt, i hesten og dere to imellom. Dette er ikke en enkel sak å mestre! Men jeg velger også å tro at hesten merker det når vi prøver, og at vi raskt blir bedre på å være tilstede når vi bare er klar over dette og øver oss.

For at vi skal kunne formidle til hesten at vi ser, hører, føler og forstår dem er det essensielt med god kommunikasjon mellom oss. Eller er det egentlig "kommunikasjon mellom oss" som blir riktig å si? Fordi hesten snakker jo ikke til oss med en stemme som vi hører, sånn som når vi snakker med en venn. Men de gir oss tilbakemeldinger om det aller meste, stort sett hele tiden - hvis vi bare er oppmerksomme og følger med. Det kan være så tydelig som at de stopper og drar oss til høyre når vi hadde tenkt oss til venstre, og det kan være så subtilt som at de slutter å blunke eller strammer underleppen.

Leslie Desmond snakker om at verdien av et "ja" ikke eksisterer dersom man ikke blir respektert når man sier "nei". Og dette er jeg veldig enig i, og praktiserer så godt jeg kan i hverdagen med mine egne hester.

Men det er også viktig å huske på at det er vi mennesker som har den mest utviklede hjernen, som kan tenke frem i tid, vurdere ulike utfall av en handling og gjøre en konsekvens- risikoanalyse basert på situasjonen. Men om du klarer å opprettholde en "gi og ta" holdning i kommunikasjon med hesten, hvor den kan få bestemme noen ganger og du kan få bestemme noen ganger, tror jeg dette er noe hestene setter veldig stor pris på!

Når en situasjon oppstår hvor du er nødt til å si "nei" og ta styringen, så tror jeg den avgjørende delen av å si "nei" er måten det blir gjort på. Enten om du må si "nei" til å stå og spise hele dagen langs grøftekanten når dere er på vei ut på tur, å beinfly opp en bakke hvor du ikke kan se rundt svingen eller å gå en sti som fører dere ut på en tur som dere ikke har tid til den dagen. Så lenge du er kongruent i dine tanker, følelser, fokus, intensjon og energiflyt, så tror jeg det er mye enklere for hesten å akseptere et "nei" uten at det vil påvirke forholdet dere imellom - altså skape mistillit.

Jeg har ofte hørt at hesten er høy på rang, eller lav på rang, men hva betyr egentlig dette? Høy på rang så er du sjef, og lav på rang så er du bare fyll i flokken? Nei, det er nok ikke så enkelt. Alle hester, på lik linje med oss mennesker har ulik personlighet med ulike egenskaper. Noen har god hørsel og kan varsle resten om at det er en potensiell fare mot øst. Andre er flinke til å finne frem til mat, andre vann. Noen er raske, andre smidige og det er på denne måte de ulike hestene finner sin rolle innad i flokken; den beste hesten til oppgaven! Og det er også derfor man kan se "utfordring" eller "knuffing" mellom lederen og nestlederen - fordi dersom lederen ikke lenger er egnet til å ha denne rollen, overtar nestlederen. En sunn flokk er en flytende flokk som hele tiden bruker den mest egnede hesten til den spesifikke rollen.

Det viktigste behovet for en hest er trygghet. Uten unntak! De går gjerne vekk fra både mat, vann og hvileplassen sin hvis flokkens leder setter kursen i motsatt retning (når flokken lever ute på et stort område selvfølgelig). Og man kan jo diskutere om dette er fordi resten av flokken har tillit til at lederen vil passe på dem, og ta kloke valg for resten av flokken. Men er det ikke også fordi den har bevist det, gang på gang, at det er nettopp dette som er lederen sin oppgave? Å ta kloke valg slik at flokken overlever, og er trygg. Det er nettopp derfor mange hester blir urolige og nervøse når de blir stående igjen ute alene, eller blir ridd ut på tur alene - de har mistet tryggheten som flokken gir. Men når vi gang på gang kan bevise for hesten at vi tar gode valg for den - akkurat som lederhesten, vil vi ikke skape mistillit til hesten selv om vi sier "nei". For det er jo det lederhesten sier til flokken sin, som spiser, drikker eller slapper av når den tar de med vekk fra faren.

Så tilbake til vårt rike språk, og ordet "tillit": kan det da kokes ned til at når vi viser oss som gode ledere for hesten, er tilstede i nuet, har en god kommunikasjon med den og tar kloke valg når vi er sammen med hesten, at den da vil få "tillit" til oss?