Når bautaene faller..
Oppdatert: 21. aug.
2026 har vært et drittår..! På mange måter har jeg mye å være takknemlig for, misforstå meg rett, men det har likevel vært et drittår hvor jeg har mistet to av mine nærmeste.

For å ta det første først så har jeg hatt et par år med mange mentale opp- og nedturer, og en del fysiske påkjenninger som gjorde at kroppen min dro på alle bremsene, og satte meg totalt ut av spill tidlig i fjor sommer med bl.a. kraftig senebetennelse i begge håndledd.
Jeg hadde også et tøft svangerskap i 2025, med kvalme og brekkninger gjennom hele graviditeten, i tillegg til mye bekkensmerter og kraftig halsbrann. Dette gjorde sitt til at jeg har fått vært lite ute sammen med hestene mine det siste året - men de har blitt tatt godt vare på av andre.

Jeg bor jo sammen med hestene mine og pleier å ha tett oppfølgning av dem hvor jeg legger merke til alle små endringer - slik at når jeg endelig kom meg ut til hestene igjen nå på forsommeren så jeg hvor mye Sirkill hadde tapt seg gjennom vinteren.
Han hadde fått anmerkning av "tannlegen" om en løs tann i vinter som sannsynligvis måtte tas etter hvert, men at den hadde plaget han såpas var ingen av oss klar over. Sirkill hadde i tillegg til å ha blitt tynn, også mistet glimtet i øynene og virket sliten - nesten litt tom.
Han har hatt operasjon av tre tannrøtter tidligere, og det bestemte jeg meg for at han skulle få slippe å gjennomgå på nytt.
Da ble det vonde, men riktige valget tatt; at dette ble hans siste sommer, 26 år gammel.
Han fikk gå sammen med jentene sine (Maia og Frigga) og spise gress hjemme på gården i hele sommer, og så fikk han sine siste gulerøtter tirsdag 4 august før sjelen hans fikk galoppere over regnbuen.

Min far skulle blitt 75 år 26 september i år. Han sovnet inn mandag morgen 17 august, nesten to uker etter at Sirkill takket for seg. Pappa fikk ALS diagnosen i mars i år, og ble veldig raskt veldig dårlig. De siste månedene hadde han vanskelig med å gjøre seg forstått - til og med tungemuskelen hadde blitt kraftig svekket.
Han var en høy, stødig og sterk man som elsket å prate med alt og alle, fortelle om egne erfaringer og opplevelser, være med å idèmyldre og detaljplanlegge alt mulig. Han var kreativ, elsket å produsere, utvikle og holde på med praktiske ting med hendene - så når sykdommen nå hadde røvet fra han alt av muskler, styrke og kroppslig funksjon omtalte han til slutt kroppen sin som et fengsel.

Selv om det var en befrielse for både Sirkill og Pappa å få slippe taket i sin fysiske kropp, så er det noen enorme tomrom jeg sitter igjen med. Sirkill var som en stor Labrador, jeg kunne snakke til han som om han var en hund - og han lystret (stort sett). Pappa var engasjert i alt jeg gjorde, og elsket å høre om det som skjedde på gården. Jeg stolte 100% på dem, uten spørsmål eller usikkerhet - de var der for meg på hver sin måte.
Sirkill var en stor inspirasjonskilde og ga meg mange "historier" som jeg kunne illustrere med i bøkene mine: "Ikke lobotomer hesten". Og Pappa var så stolt over alt jeg fikk skrevet om, han tilbød seg gjerne å drøfte rundt temaer han selv mente han hadde noe å komme med.
Han var også veldig imponert over at jeg trosset skrive og lese- vanskene mine, og hvordan jeg innhentet store mengder faglitteratur fra engelsk forskning og fagrapporter, og fikk skrevet det om til norsk med mine egne ord. Han, sammen med Mamma, var (og er) mine største fan og "heia gjeng".

To bautaer er borte..
De som var tryggheten selv.
De som ikke vaklet men som støttet og trygget.
Det er fortsatt uvirkelig at jeg ikke skal få se den mørke luggen til Sirkill ute på beitet - eller pappa som bærer og kløver ved borte ved vedskjulet han bygget til oss for et par år siden.
Det siste kapittelet i boken til to av mine bautaer er ferdigskrevet.
Pappa sin begravelse skal avholdes til uken, etter det håper jeg vi får lov til å spre asken hans på fjellet oppe ved hytten vår som han var så utrolig glad i å tilbringe tid på!
Når bautaene faller føles det tomt, uvirkelig og sårt på en spesiell måte. Det setter seg i magen min, en kald kvalme som lister og ulmer. Vulkanutbruddet ligger rett under overflaten og bare venter på den siste lille sprekken for å kunne sprekke.
To av mine trygge, stødige, og trofaste støttespillere gjennom tøffe tider har falt, og jeg må finne ut hvordan jeg skal leve videre uten dem.
Det er utrolig mye mer jeg kunne skrevet om både Sirkill og Pappa, og historiene skal vi fortelle om og om igjen slik at vi holder dem i live i hjertet og tankene våre <3
Hvis du har lest helt ned hit vil jeg takke deg for tiden du brukte på å lese, og for at jeg fikk fortelle deg om Sirkill og Pappaen min - og for at jeg fikk dele litt av sorgen min med deg <3

Når bautaene faller må vi som står igjen huske på alle de gode minnene og stundene, finne glede og trøst i å tenke på alt de var og gjorde for oss! Selv om livet virker urettferdig når skade og sykdom inntreffer er det viktig å ikke grave seg ned - men glede seg over livets små hverdagsøyeblikk med de man fortsatt har rundt seg - det er nettopp disse om utgjør selve livet <3
Beste hilsen, Elisabeth
En liten NB:
Jeg blir så glad hver gang det popper inn en melding om et boksalg - enten bestilling av e-bøker eller innbundet som jeg sender i posten.
Så en stor Tusen takk til alle som har bestilt, og til dere som legger inn en ny bestilling på bøkene: Ikke lobotomer hesten - de kan bestilles HER :)


Kommentarer