Hvordan hester håndterer opplevelsen av følelser, og hva vi kan lære av de

Hester opplever følelser på lik linje som oss mennesker, men de blir ikke påvirket av de på samme måte. Dette høres kanskje ut som en litt snodig påstand, men jeg er nok ikke alene om å ha opplevd nervesammenbrudd, angst som jeg ikke klarte å riste av meg før jeg sovnet om kvelden, eller en redsel som jeg viste var overstått, men følelsen satt fortsatt i kroppen.

Mens hester der imot; de vil anerkjenne følelsen, reagere med flukt eller kamp for å komme seg ut av situasjonen, og når situasjonen er over regulerer de seg fra det sympatiske nervesystemet (som hjalp med å mobilisere ressurser til flukt eller kamp) og ned til det parasympatiske nervesystemet som hjelper de med å slappe av igjen slik at de kan fortsette med det de gjorde som for eksempel å spise - som om ingen ting har skjedd.

Det er dette jeg tar med meg fra deres måte å håndtere følelser på:

* Anerkjenn følelsen når den kommer

* Kjenn etter om dette er noe jeg må reagere på

* Utfør en handling slik at jeg får håndtert situasjonen og kommer meg ut av den

* Jobb med dype pust, strekk på kroppen og senk pulsen (da kobles det parasympatiske nervesystemet inn igjen).

Jeg opplevde en situasjon forrige uke hvor jeg gjennomførte denne listen, men uten at jeg egentlig tenkte over det. Det oppstod en situasjon med en elev på gården, som utviklet seg slik at jeg måtte koble inn det sympatiske nervesystemet mitt for å håndtere situasjonen. Og med en gang ting hadde roet seg, begynte jeg automatisk å jobbe med dype pust. Dette hjalp ikke bare meg med å roe meg ned, men mens jeg tok de dype pustene sa jeg det også høyt, noe som førte til at eleven begynte å puste bedre og vi fikk roet oss ned begge to.

Vi mennesker er veldig "i vårt eget hode", mens dyrene og spesielt hestene er mer tilstede i kroppen sin. Om de ikke hadde klart å nedregulere seg fra det sympatiske nervesystemet hadde ikke organismen overlevd. Dette er blant annet noe av det vi mennesker burde lære av hestene, å kjenne mer etter hva som skjer i kroppen og la pusten og hjertet styre handlingene våre i større grad. Kjenne etter hvordan pusten fyller lungene, kjenne etter hvordan hjertet får pulsen til å slå taktfast i kroppen vår, og i en gitt situasjon: hvordan kjennes den umiddelbare følelsen ut? Det er dette som er intuisjonen vår - vår "mage følelse", og den burde vi lære oss å kjenne på, gjenkjenne og ta hensyn til.

The HeartMath Institute skriver på siden sin:

Ens evne til å selvregulere kvaliteten på følelsen, og følelsene til ens øyeblikk-til-øyeblikk-opplevelse påvirker vår fysiologi og det gjensidige samspillet mellom fysiologiske, kognitive og emosjonelle systemer. Selvpåførte positive følelser gjenspeiles i mønsteret i hjerterytmen, som igjen øker sammenhengen i kroppslige prosesser. Dette skiftet i hjerterytmen spiller en viktig rolle i å legge til rette for høyere kognitive funksjoner, skape emosjonell fleksibilitet og legge til rette for sosial tilknytning. (https://www.heartmath.org/heart-coherence/science/)

Alt med hjerte, puls, nervesystemet og reaksjonsmønsteret har en enorm innvikling og innvirkning på hverandre, og jeg vil legge ut flere innlegg omhandlende dette fremover! :)